– Er det ikke hard meningsbrytning, så sovner jeg.

Norsk politikk har blitt fattigere uten Lars Sponheim. Nå tar han bladet fra munnen.

Dette er historien om den frittalende politikeren som høsten 1993 vandret fra Ulvik i vest til Stortinget i øst. Han var redningsmannen som førte Venstre tilbake til landets nasjonalforsamling, og allerede ved valget fire år senere befant han seg i sentrum for de borgerlige regjeringsspekulasjonene. Under Sponheim ble Venstre igjen en politisk maktfaktor, samtidig som Sponheim selv ble en av landets mest omtalte og omstridte politikere.

Lars Sponheim var tannlegesønnen fra Halden som ble ordfører i en liten Hardanger-kommune, og som så skulle være med på å prege norsk politikk i en årrekke. I dag forbindes han med alt fra småbedrifter til personvern, fra asylpolitikk til harry-handel. Han ble statsråd i to regjeringer, og forteller her om sitt forhold til så ulike politikere som Kjell Magne Bondevik, Erna Solberg, Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg. For første gang får du hele historien fortalt fra innsiden, med Sponheims egne ord og vurderinger.

Thomas Havro Hansen (f. 1974) har fulgt Lars Sponheim i en årrekke, blant annet som redaktør for Venstres medlemsmagasin, liberal.no. Han har tidligere utgitt to romaner.

Av dype og noe uklare årsaker blir Didrik tuslende rundt midt i politiets etterforskning, uten at man akkurat kan si at han bidrar. Men løsningen på drapsgåten ser i hvert fall ut til å ha noe med det norske å gjøre, med natur og hvithet og fortid og røtter; til sammen elementer Didrik stort sett gjør sitt beste for å unngå.

Utdrag:

Og dette var fortid, og ingenting var fortid som dette: brostein avbrutt av voksne føtter, røde faner med slitt tekstil og falmede verktøy, nymåner og ne, og alle sto de der, plantet i steinene, eller så å si i jorda, satt støkk fast, et stivnet publikum, i hvert fall de fremste, eller de eldste, altså de voksne, de som hadde kommet med ektefelle og barnevogn og tykke jakker selv om det var sol, mens de yngre rørte på seg, med ansiktshår og gamle klær, de som skulle være framtiden; det var de som vaiet med fanene og kom med hver sin plakat, hver sin parole, hvert sitt tog, som om dette var dagen da man var mot; mot prisene, nedskjæringen, utviklingen, innstillingen og nedleggingen.

Didrik sto der.

Og han skjønte ikke hvorfor.

Og Bianca dultet ham i siden.

”Følg med,” sa hun.

De sto et stykke bak. De var ikke blant de ivrigste. Bianca likte stemningen. Didrik syntes det var litt kjedelig. Fedrene hadde skjegg og jakker. Mødrene hadde kåpe og barnevogn. De yngre, de omtrent på Didriks alder, hadde palestinaskjerf og grålilla kordfløyelsjakke. Didrik selv liknet mest på fedrene, bortsett fra skjegget, og jakken. Bianca hadde en liten sekk på ryggen. Det var vår, det var mai, og brosteinene var varme som baderomsfliser.

Akkurat nå var det ikke stort å følge med på. Det var et slags sceneskifte på podiet. Didrik kikket seg i stedet litt rundt på plassen. Det var nesten bare rygger å se, brede mennesker, noen litt pyntet, noen absolutt ikke. Et stykke framme så han to personer han mente han kjente, eller i hvert fall hadde sett før; de hadde plassert seg under et tre litt ute på siden, i skyggen, som om de ville være nær nok til å følge ordentlig med, men langt nok unna til ikke å vekke noen oppmerksomhet. De hadde ingen paroler, men var helt sortkledde, så sortkledde at det nærmest skinte av dem, som om klesdrakten selv protesterte mot å bli brukt som kamuflasje.

”Hvem er de der borte?” sa han til Bianca, og pekte noenlunde diskret.

”Hvem de er?”

”Det er noe kjent ved dem?”

”Kanskje,” sa hun.

Så ble man forstyrret av litt spraking fra høyttalerne. ”Kamerater,” ble det sagt, og så litt kremting. Det var dette Didrik tenkte på som fortid, og det var sikkert hans egen skyld, han hadde vel noen problemer, eller satte ikke nok pris på minner, eller nostalgi, det var i hvert fall det Bianca mente. Han trodde kanskje han hadde det fra sin far: Første mai er en søndagstur, hadde far sagt, en piknik av protester, en dag i byen med softis med sjokoladestrø og heliumballonger.

Det var mye man kunne ha fra sin far uten egentlig å være klar over det.

Podiet var én etasje opp. Den ene enden av plassen vendte opp mot gamle Møllergata politistasjon. Man kunne skimte regjeringskvartalet i bakgrunnen. Det var noen meter i høydeforskjell mellom brosteinene på Youngstorget og asfalten i Møllergata, og imellom var det et helt eget nivå med restauranter og cafeer, en søylerad ut mot plassen, og ved spesielle anledninger: en talerstol.

Det var en godt voksen mann, mørk i huden, cirka femti, Didrik hadde sett ham tidligere og visste hvem han var, han var en slags kjendis. Abebe Tulu hadde vært politiker så lenge man kunne huske, sittet i bystyre og på storting, nå var han en slags politiker emeritus, en av de som egentlig var ferdige, men som likevel ikke ble borte, som hang igjen som radmagre spøkelser. Bak ham sto familien hans; hans kone, og ikke minst hans datter, en ung kvinne man stadig så mye til, en slik som kom på forsidene hver gang hun skiftet kjæreste, hvilket ikke skjedde rent sjelden, hun var ikke mer enn nitten år, men likevel. Det var ikke sånn med Didrik. Det var ingen stadige utskiftninger, ingen stadigheter i det hele tatt.

Abebe Tulu var invitert for å snakke om rasisme. Om integrering av innvandrere. Det var vel noe man hadde spesialkompetanse i når man hadde vært innvandrer så lenge som ham. Han hadde kommet til Norge tidlig på syttitallet, og fremdeles snakket man om ham som innvandrer, som om det å vandre var noe man aldri ble ferdig med.

Integrering.

Det var det som hadde vært tema i hele dag.

Tre hvite talere hadde hatt ordet.

Og nå: Abebe Tulu.

”Bra at de lar en svart fyr få slippe til,” sa Didrik.

Det ble stille rundt ham.

Noen så på ham med forundring i blikket, eller blunket foraktfullt, eller himlet åpenlyst med øynene.

Bianca ristet oppgitt på hodet og trakk pusten rolig flere ganger.

”Ikke si svart,” hvisket hun.

Det ble nikket samtykkende. Kjernefamiliene trakk seg noen centimeter unna, som for å beskytte sine barn fra disse uhørte ordene. Didrik rynket leppene.

Det var så mye man ikke skulle si, tenkte han.

Det var dagen for én lang og flere korte taler. Dette var en av de korte, Tulu var raskt ferdig, og Didrik hadde strengt tatt ikke fulgt særlig godt med. Det kunne bli for mange ord, og for mange av de samme ordene. Når man traff mennesker som var enige med hverandre, for eksempel fra samme parti, så fikk man til og med høre nesten helt like setninger, og så var det noen fra et annet parti som hadde andre setninger, som man gjentok og gjentok, som om det var innøvd, eller som om man ikke befant seg i en levende debatt, men i et teater.

Dagens hovedtale hadde de bare fått med seg slutten av. De kom litt sent hjemmefra, Bianca hadde ment det var Didriks skyld, og at han gjorde det med vilje.

”Skal vi synge nå?” hvisket Didrik.

”Jeg tror det,” sa Bianca.

En dame, åpenbart konferansieren, eller hva det het, dukket opp.

”Vi takker Abebe Tulu for talen,” sa hun. Hun uttalte navnet hans langsomt, som om hun hadde øvd. ”Og vi synes jo han er et godt forbilde for alle de av våre nye landsmenn som ennå ikke er fullt integrert. Ikke minst vet vi jo hvor glad han er i å gå på ski i marka.”

Han hørte Bianca sukke. Hun likte ikke ski, og det visste han godt, men akkurat nå fikk hun ingen sympati fra Didrik; det var hun som hadde dratt ham hit.

”Dessverre er det ikke så godt skiføre i mai,” smilte konferansieren, og fikk noen smil tilbake. ”Men for å symbolisere at første mai fra nå av også er integreringens dag, skal vi alle – inkludert Abebe – gå på rulleski opp Rondanestien i kveld. For å sikre den rette stemningen begynner vi ved cirka midnatt, og vi håper at så mange som mulig har lyst til å bli med.”

Applaus.

”For dem som ikke vet hvor Rondanestien begynner,” sa damen, ”så begynner den på Grønland og følger Akerselva oppover. Vi kommer nok ikke helt til Rondane –” smil igjen ”– men vi går i hvert fall opp til Mølla på Sagene.”

Ny applaus.

”Ski,” sa Bianca lavt. ”Og så i mai.”

Så begynte de med trommene der borte, og blåseinstrumenter og annet fulgte opp, og det skulle synges, alle jordens bundne trelle skulle opp, og deretter skulle man samles på valen; de hadde knapt fått begynt på første vers før de forreste begynte å klappe takten, og klappingen forplantet seg bakover, som en bølge gjennom mengden, og stanset helt bakerst, hos Didrik og Bianca.

*

Snøen var en meter høy og myk. Den var visst alltid myk i påsken. Det var så sent på året at våren stakk greiner og kvister opp gjennom snødekket. De sank gjennom hele tiden. Didrik gikk bakerst, Bianca rett foran, og et stykke foran der igjen, Per og Synnøve, Biancas bror og hans kone.

Bianca stanset.

”Hva er egentlig poenget med dette?” ropte hun.

Per og Synnøve snudde seg mot dem, smilte, og gikk videre.

Det var midt i Oppland eller Telemark. De hadde sittet i baksetet med døsige øyne langsmed noen mil motorvei, og så svingt inn på en humpete sti full av leire. Per og Synnøve satt foran. De var snille mennesker. Didrik tenkte på det som et oppdragelsesprosjekt, altså at det var slik de så på det, at byungdommen skulle dras med til skogen for å lære, nærmest som en slags hvite busser.

De hadde jo sett skog før. Didrik hadde vært på hytte og Vestlandet og alt sammen. Det var Bianca som tok avgjørelsen. ”Nei,” sa hun, vi skal ikke være med. Men det ble til et sterkt motstrebende ”ok” etter noen dager med overtaling fra storebror. Hun lot seg ofte overtale, spesielt av broren.

Nå gikk Didrik og Bianca på lånte ski – det lå sikkert tjue par i uthuset på hytta – og Bianca bannet og peste foran ham og stakk stavene gjennom snøen og hektet seg fast og skjønte altså ikke poenget.

Per og Synnøve hadde stanset der framme, og gått litt til siden for det nesten utvannede sporet. Mellom trærne lå noen store steiner, nærmest som svaberg, tenkte Didrik, hvis de bare hadde vært ved sjøen.

”Her er rasteplassen,” sa Per og Synnøve.

De sto der og ventet på Didrik og Bianca.

Rasteplass. Ordet var større enn seg selv, like stort som brunost, og som Dovre.

Per og Synnøve smatt ut av skiene og åpnet sekkene. Didrik ble stående og lene seg mot stavene. Han måtte vel ta av seg skiene, han også. Det var greit. Det verste var å få dem på igjen. Han visste ikke om han hadde rottefelle eller revesaks eller hva det het, men det lå en viss utfordring i dette, særlig i den andre skien, når den første var trygt festet og hele beinet gled framover på snøen mens man forsøkte å manøvrere sin andre fot ned i et snøfylt bindingsspor. Han satte seg på kne og begynte å ta skiene av seg.

”Jeg tar ikke av meg skiene,” sa Bianca.

”Jo, det må du gjøre,” sa Per og Synnøve. ”Du kan ikke sitte her med ski på.”

”Jeg kan stå,” sa Bianca. ”Jeg står her og fryser i et kvarter, og så går vi videre.”

Ikke gjør dette, tenkte Didrik. Han var allerede i ferd med å ta av seg skiene, den ene var så å si av, og hva skulle han nå gjøre? Skulle han ta av seg den andre skien også, sette seg sammen med Per og Synnøve, og risikere at de ville bruke ham mot henne, som et argument? Eller skulle han bli stående med én ski; det ville være latterlig å ta på seg den andre igjen, bare bli stående rett opp og ned sammen med Bianca?

Han hadde egentlig ikke noe valg. Den ene skien var av. Han tok av seg den andre også. Satte seg på berget. Det var hennes skyld, tenkte han. Hun satte dem begge i denne situasjonen. Hun fikk skylde seg selv.

”Se,” sa Per og Synnøve. ”Didrik setter seg jo.”

Duster. De var duster, hele familien.

De hadde med seg et dusin sitteunderlag. Didrik ble overrakt et par av dem. Han satte seg til i en slags behagelig stilling. Han sved fingrene på termoskoppen med kakao. De hadde sjokolade og appelsin. Hvorfor sto hun bare der borte? Skjønte hun ikke hva hun gjorde med ham, at han nå ble sittende der som kompis, som turkamerat, fra nå av ville Per og Synnøve alltid bruke dette, hver gang det var snakk om å invitere dem til hytta ville Per og Synnøve sitte med trumfkortet; ”men Didrik har sikkert lyst”.

Faen heller. Han satte fra seg koppen. Han fikk en appelsin i hendene. Han hadde lånt jakke også, eller anorakk, eller sydvest, han visste vel for faen ikke hva ting het, det hang snorer foran kjeften hans som var våte av sikkel, han svettet når de gikk og frøs når de satt stille, det klødde overalt, han begynte å skrelle appelsinen, skulle hun bare stå der? De hadde akkurat kommet, dette var dag én, og allerede hadde hun ødelagt alt, bare ved å stå helt stille hadde hun i hvert fall ødelagt dagen, kanskje hele uka, kanskje alt, absolutt alt. Han skrellet appelsinen, raskt, det klødde, haka kom bort i snorene med sikkel hele tiden, og han snufset, begynte sikkert å bli forkjølet, kastet skrellet vekk, skulle rive fra hverandre appelsinbåtene, men klemte for hardt og knuste appelsinen så det skvatt saft over hele berget, hendene ble dekket av klebrig væske og snøen fikk små, gule dråper.

”Jævla dritt!” skrek Didrik, så Per og Synnøve spratt synkront bortover svaberget, mens seig appelsinsaft fant åpninger inn i de polstrede ermene hans, dit det var umulig å komme, umulig å vaske av med mindre man begynte å kle av seg.

*

Han lå på plenen. Hun lå ved siden av ham. Han leste selv om det var gresk:

Alla mê ou tout’ êi khalepon, ô andres, thanaton ekphugein, alla polu khalepôteron ponêrian: Thatton gar thanaton thei.

I tillegg er det full krig på Fysisk institutt på Blindern, mellom førsteamanuensis Villmund Monsen og den noe eldre professor Abel D. Whitten. Og syklotronen er stengt. Hvordan skal dette gå?

Ja, og så er det tiden, da. Kan man reise i tiden? Finnes tiden i det hele tatt? Og er det lyset som står stille, mens vi andre raser av gårde i 300 000 kilometer i sekundet?

Utdrag:

Hvor lå han nå? Solen stakk i øynene hans, han måtte skjerme seg med hånda, han vred seg forsiktig og kjente at han lå på noe som kilte.

Det kunne være gress. Han kunne ligge på gress.

Didrik smattet forsiktig.

Han klarte ikke holde tilbake en gjesp.

Forsøkte ikke engang.

Det var slik det var å våkne.

Øynene åpne. Blunket. Det hadde ikke sett slik ut da han la seg. Da hadde det vært soverom, seng med to dyner, ingen sol som stakk, men en lampe som var slått av.

Nå var det blå himmel.

Tykke skyer hang som hvite drueklaser oppunder det blå.

Grønne gresstrå pekte skjevt opp mot den gråbrune murveggen.

Mur. Var han stengt inne?

Didrik lå på ryggen. Heiste seg opp og støttet seg til albuene. Myste; det var stikkende sol. Muren gikk der, og den gikk der; på siden av ham, og bak. Plenen, derimot, fløt ned en slak bakke og ble borte ved et plastskur, ebbet ut i sort, stram asfalt.

Taket på en trikk suste forbi.

Plastskuret var en holdeplass.

Han sukket.

Ikke stengt inne.

Men lå altså her.

Noen trær sto ikke så langt unna.

En sort steinkonstruksjon befant seg mellom ham og trærne.

Didrik kikket ned på sin egen kropp.

Han var naken. Splitter naken.

Han hadde et åpent sår på kneet; det piplet rødt.

Didrik lukket øynene.

Slapp seg ned på bakken.

Pustet tungt og lenge.

Hadde han virkelig hengt utenfor vinduet?

*

Han hang utenfor vinduet. Han hadde hørt en lyd, og nå hang han her. Det var slik det var å henge.

Didrik stirret inn i veggen. Den var ru og grå. Han holdt et stødig grep om det hule metallrøret som gikk fra takrenna og ned til bakken; en sylinder fra oven. Røret var festet til veggen med ganske små metallhemper. Det var tvilsomt om de ville holde vekten hans. Han klamret seg fast.

Han hadde hørt en lyd. Først var det en melding på telefonsvareren, og så en lyd, og så fottrinn. De myke skrittene begynte i entréen og beveget seg mot soverommet. Didrik spratt ut av sengetøyet mens hjertet dunket seg vei oppover halsen. Han trippet rastløst rundt i rommet mens de fremmede skrittene nærmet seg utenfor døra; han hadde ingen våpen, ingenting å forsvare seg med, han regnet ikke akkurat med å ha noen sjanse i en eventuell nevekamp, så han trengte en fluktvei, og fant bare én:

Vinduet.

Han bykset bort. Han halte seg ut. Nå hang han utenfor vinduet. Var naken og klamret seg fast til røret. Røret var ikke bygd for dette. Det hadde ingen håndtak en panisk beboer kunne holde seg fast i. Didrik grep tak i metallhempene. Og han tenkte: Hva hadde den lyden vært? Var det noe som hadde falt?

Han hadde sine mistanker.

David hadde ikke skjøvet boken ordentlig inn, den kunne lett falle ned.

Falle ned. Ikke tenke.

Tre etasjer herfra og ned til bakken.

Hvor mange meter var det? Hvor høye var leilighetene i Munkedamsveien? Han gjettet på 2,4 meter. Det var jo egentlig bare to etasjer under ham, for han bodde jo på gulvet i tredje, og ikke i taket. Fem meter, altså. Pluss litt kjeller.

Nesten ingenting.

Det var kaldt å henge der, selv om det var sommer.

Han kremtet lydløst.

Det kom noen inn på soverommet hans. Han hørte lyder. Dynene ble revet vekk; han hadde to.

Han lukket øynene og la pannen inntil metallrøret. Hva slags metall var dette? Det rustet i hvert fall ikke. Det var kaldt mot kroppen hans, han klamret seg fast, bare noen ganske få meter over bakken. Hvorfor hoppet han ikke? Fem meter, rett ned på asfalten?

Han ville brekke et eller annet.

Han klamret seg fast.

Skrittene fra soverommet beveget seg mot vinduet.

Han kunne ikke bli hengende her.

Didrik forsøkte å lirke seg nedover røret, fingrene presset seg inntil det rustfrie metallet, det gikk i halve centimetre, føttene lette etter en ny hempe å få feste på, og så var han et lite hakk lengre nede.

En skapdør åpnet seg ved vinduet.

Han klatret igjen, raskere denne gangen.

Han måtte snart stanse, han pustet slitent inn mot røret, han kikket oppover.

Det var en kropp i vinduet.

To øyne i en finlandshette; de stirret rett mot ham.

Didrik mistet taket. Det var i hvert fall tre og en halv meter ned til asfalten. Han så metallrøret forsvinne fra fingrene hans og skjønte at han falt bakover, det gikk raskt, det var litt av en tyngdekraft de hadde i Munkedamsveien, han forsøkte å snu seg i fallet for å unngå å treffe med ryggen først, han ville ta for seg med hendene, men det var umulig å unngå at høyrekneet dundret i bakken.

Didrik skrek.

Han vred seg over på ryggen og holdt seg om kneet.

Lys ble slått på i den grå boligblokka.

Det sto ingen i vinduet hans.

Finlandshetten måtte være på vei ned.

Han reiste seg på ett bein og hinket ut på fortauet. Haltet så raskt han kunne inntil det virket som om høyrebeinet var i ferd med å gjenvinne en viss førlighet. Det var en butikk på hjørnet, det var en lekeplass som alltid sto tom, venstrebeinet løp raskere enn høyrebeinet og det gjorde situasjonen ganske vanskelig, han løp så det ble presset tårer ut av øynene hans, med blanke føtter på kalde trikkeskinner, gjennom dugget på øynene kunne han se at han sprang over en stor plass, og så var det en gressplen, og så la han seg ned på gresset.

*

Og det er dette man aldri vet, tenkte han: Om man drømmer eller ikke. For han kunne jo ikke være våken. Ikke sånn som dette.

Han så en klokke. Det hang en stor klokke på Rådhuset. Han så den gjennom et av trærne. Ti på halv åtte.

Didrik ristet på hodet.

Han lå på plenen utenfor Akershus festning.

Måtte ha våknet feil.

Hvis man vekker en person mens han drømmer, så vil han aldri helt vende tilbake til den virkelige verden. Inuittene trodde det. Sikkert noen andre også. Det virket like sannsynlig som noe annet.

Han kikket rundt seg. Den sorte steinkonstruksjonen der borte så ut til å være et slags kunstverk. Blå og hvite vimpler vaiet på toppen av en bygning. Didrik lå nesten helt innerst i hjørnet, bak en rad med slukkede lyskastere, ved siden av en rist som var plassert over et digert hull i bakken.

Her kunne han ikke bli værende. Han rullet seg rundt på magen og krøket seg opp i stående. Svaiet litt i oppreist stilling, men fikk summet seg og stabbet undrende mot kunstverket.

Det var da ikke slik det var å våkne?

Han måtte ha våknet feil.

Han hadde nok våknet feil allerede da David ringte, midt på natten.

*

Telefonen ringte. Han glapp ut av søvnen. Øyelokkene blunket seg motvillig fra hverandre. Kimelyden spant gjennom veggene. Telefonen sto i stuen. Han hostet søvnig og kastet begge dynene fra seg. Klokkeradioen lyste med røde sifre: 02:42.

I alle dager.

Ringe nå.

Han rakk ikke engang sette seg opp i sengen før ringingen stanset. Han hørte et svakt klikk da telefonsvareren satte seg i gang. Gned seg i øynene. Gjespet flere ganger. En nesten uhørlig stemme fra telefonsvarerens høyttaler.

Midt på natten. Hvem ringte?

Han reiste seg opp. Soveromsdøra knirket lavt. Var ikke helt komfortabel med å bevege seg naken utenfor soverommet, men en telefon kunne da ikke være noe å kle seg for.

Det blinket et lys på telefonsvareren.

Han trykket på en knapp, og båndet spolte seg tilbake før det satte i gang.

”Didrik,” sa en kjent stemme på båndet. ”Det er David. Er du der? Ta den, for faen! Jeg vet du er hjemme!”

Det ble stille et par sekunder. Ja, tenkte Didrik. Ja, jeg er her, jeg står som en naken silhuett i min egen stue, hvorfor ringer du midt på natten, du var jo her selv for bare noen få timer siden?

”Didrik, er du der? De er etter meg! De tror jeg skal avsløre … Jeg klarte det, jeg har sett Einstein og Bohr i levende live! Husker du vi snakket om tiden, Didrik? Faen! Faen, Didrik, hvis du er der nå, så ser du til helvete og tar denne telefonen! Har de kommet til deg også? Jeg stikker nå, jeg blir borte. Skjønner du, Didrik? Faen!”

Det ble stille.

Skjønner du, Didrik?

Meldingen var over.

Han smattet noen ganger og forsøkte å gjenvinne kontroll over pusten. Satte seg ned på trestolen; den var kald mot den nakne huden.

Har de kommet til deg også?

Hvorfor skulle de det?

Telefonen hadde display. Ubesvart samtale. Det var Davids mobilnummer. Han løftet opp røret. Slo nummeret raskt. Det ringte noen ganger, før han ble koblet over til en telefonsvarer. Han la på og slo et nytt nummer.

En kvinne svarte.

”Greta?” sa Didrik.

”Didrik? Midt på natta, for svarte …”

”Er David der?”

Han hørte at hun forsøkte å smatte trøttheten ut av kjakene.

”Nei,” sa hun. ”Vet ikke hvor han er. Kanskje på kontoret.”

”Jaha,” sa Didrik. ”Han ringte meg akkurat nå. La igjen en beskjed jeg ikke skjønte noe av. At det er noen som er etter ham …”

”Hva snakker du om?”

”David ringte meg. For fem minutter siden. Jeg sov, så han la igjen en ganske krakilsk melding hos meg. Det var noen som var redd han skulle avsløre et eller annet, så nå var de etter ham. Og han spurte om de hadde kommet til meg også, håper ikke det, jeg skjønte ikke helt hvorfor de skulle komme til meg.”

Et kort sekunds stillhet i telefonen.

”I alle dager, Didrik. Nå skremmer du meg!”

”Ja ja, men det var det han sa. Prøvde å ringe ham på mobilen, men ikke noe svar.”

Hun pustet tyngre.

”Jeg …,” begynte hun. ”Du, jeg ringer deg i morgen tidlig hvis han ikke har dukket opp. OK?”

”Ja, OK.”

Hun la på. Han slo ett nummer til.

Det ringte flere ganger.

Ingen tok telefonen på Davids kontor på Blindern.

Didrik la røret tilbake på plass.

Han spilte av meldingen på nytt.

Husker du vi snakket om tiden, Didrik?

Det var klart han husket. Han husket jo det.

Han lusket tilbake til soverommet og la seg ned i sengen.

Trakk begge dynene godt over seg og stirret opp i det hvite taket.

Forsøkte å stirre til øyelokkene tvang seg sammen, slik at han kunne sove.

Marie, tenkte han, men hun var jo ikke her.

Det var derfor han hadde to dyner, helt for seg selv.

Sove nå, tenkte han.

Han håpet de ikke kom.

Han sank ned mellom dynetrekkene, ble borte bak øyelokkene, så skvatt han til, blunket forvirret, satte seg brått opp i sengen.

Vardøger, tenkte han.

Så var det der igjen.

Han lente seg på albuene.

Stirret mot soveromsdøra med vidåpne øyne.

Klokkeradioen: 05:14.

Han var våken.

Hva i helvete var den lyden?